Valg i Europas bakgård

Midt i Europa, en to-timers flytur unna Norge ligger et europeisk land. Men til forskjell fra de andre landene på det europeiske kontinentet, har ikke befolkningen i landet ytringsfrihet eller organisasjonsfrihet. Hviterussland blir styrt med en sterk hånd av president Lukasjenko og hans støttespillere. Landet kalles Europas siste diktatur – og det er ikke uten grunn.

Alexsander Lukasjenko har styrt Hviterussland siden 1994. Presidentens frykt for ytringsfrihet gjør at historier om menneskerettighetsbrudd er mange og Amnesty international er en av organisasjonene som har belyst dette. Historier om opposisjonelle som forsvinner, eller tvinges til taushet. Journalister som mister arbeidet eller blir utsatt for ulykker. Innbyggernes rettigheter innskrenkes og overvåkingen er massiv. Og gang på gang blir unge hviterussere kastet ut av universiteter, blant annet fordi de er med i demokratiske organisasjoner som studentorganisasjoner. Lukasjenko-administrasjonen slår også ned på fagforeninger, NGOs, ikke-ortodokse kirkesamfunn og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter.

Tidligere denne høsten var jeg i Hviterussland på et møte mellom norske og hviterussiske barne- og ungdomsorganisasjoner. For oss som er vant til å kunne gi uttrykk for våre politiske meninger og være aktive i organisasjonslivet, var det en sjokkartet opplevelse av å være i et land hvor makten har så stort grep om befolkningen. Organisasjonene i Hviterussland opererer under fundamentalt andre forhold enn norske; organisasjonsfrihet er et fremmedord og myndighetene har monopol på legitim meningsytring. I Norge snakker vi fritt om hvem vi vil ha som statsminister. I Hviterussland er man modig hvis man snakker om temaet i et lukket rom med venner. Frykten for sanksjoner fra regimet er utstrakt.

Dessverre ser det ikke ut til at situasjonen kommer til å bedre seg med det første. I desember går hviterusserne igjen til valgurnene og det er liten tro blant de opposisjonelle om at valget kommer til å være rettferdig eller at Lukasjenko kommer til å miste makten. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har etter de siste valgene som har blitt avholdt i Hviterussland, slått fast at valgene ikke har tilfredsstilt internasjonal standarder. Internasjonale valgobservatører har blitt nektet adgang, og myndighetene har aktivt hindret opposisjonens muligheter til å drive valgkamp.

Hviterussland ligger i Europas bakgård; kontrastene til fellesskapet som befinner seg innenfor EUs murer er enorme. Det ligger betydelig lærdom i å se nærmere på disse forskjellene. EU er et prosjekt som bygger på demokrati og menneskerettigheter – og jo klarere kontrastene blir, dess klarere bør det fremstå hvilken betydning EU som aktør har og har hatt for å fremme demokratiske verdier og fredelige relasjoner i Europa.

EU har allerede gjort en del for å bedre på forholdet til Hviterussland og særlig på feltet menneskerettigheter med Eastern Partnership Agreement, men Norges og EUs øyne må åpnes ytterligere for vårt naboland i øst. Hviterusserne må se at Europa står klar til å ta imot et demokratisk Hviterussland. Vi har en plikt til å bidra – og den plikten må vi følge.
Alle mennesker har rett på å leve et liv som ivaretar menneskerettigheter. Ingen kan gi eller ta de fra deg, men det er mulig å krenke menneskerettigheter.

I Norge tar vi disse for gitt. Mange unge har aldri opplevd å få menneskerettighetene krenket. Vi må ikke glemme at det kun to timer unna oss, foregår systematiske brudd på disse rettighetene.

Som idealist, europeer og forkjemper for demokrati og menneskerettigheter finnes det få områder hvor man kan gjøre større nytte for seg; både EU og Norge.

Vi må kjempe for at Europas siste diktatur ikke blir Europas glemte diktatur!