Ukens nyhet: Hva vet vi om energiunionen?

Det europeiske råd (EUs stats- og regjeringssjefer) møttes i Brussel 19. mars for å diskutere EUs energiunion. Som mange andre EU-initiativer er også energiunionen et flytende konsept som er vanskelig å få tak på før man til slutt spikrer på plass den endelige teksten. Den norske regjeringen og norske kraftselskaper ser på utviklingen både med store forventninger og en liten dose skepsis. Spørsmålet er derfor, hva vet vi om EUs fremtidige energipolitikk per dags dato?

photo_verybig_166809

Visepresident Maros Sefcovic med ansvar for energiunionen, og klimakommissær Miguel Arias Cañete.

«Energiunion» dukket opp i EU-språket som et løst konsept etter Ukraina-krisen med daværende statsminister i Polen (nåværende president i Det europeiske råd) Donald Tusk og de baltiske landene som fanebærere. Den korte versjonen er at EU, og især Sentral- og Øst-europeiske medlemsland er totalt avhengig av russisk gass for å tilfredsstille sine energibehov. Ettersom Russland har blitt en såpass upålitelig part i verdenssamfunnet ser EU nå febrilsk om seg for å finne mer pålitelige partnere, samtidig som medlemslandene selv må samarbeide mer for å lage et felleseuropeisk energimarked og utnytte EUs egne ressurser i fellesskap.

Noen av tiltakene som har blitt tatt opp i diverse fora er å få på plass én europeisk myndighet som skal stå for innkjøp av gass til alle medlemslandene, eller de som ønsker det. Dette forslaget er som dårlig eurotrash-musikk i Norges ører. I sitt innspill til EU-kommisjonen skriver regjeringen at, «En forutsetning for velfungerende gassmarkeder er et mangfold av leverandører og kjøpere. Et felles innkjøpsorgan ville virke motsatt. Det kunne i praksis innebære en reversering av liberaliseringen av gassmarkedene som har funnet sted i Europa i løpet av de siste tiårene – fremmet av EU-lovgivning – og bør unngås» Argumentet for en slik løsning er at mer eller mindre kjipe energitilbydere (les: Russland) ikke skal kunne presse fattige og små EU-land inn i urettferdige avtaler gjennom god gammeldags splitt og hersk. Per nå ser det dog ut som om forslaget om en felles innkjøpsmekanisme er dødt etter intern uenighet blant EUs medlemsland.

Så hva har man egentlig klart å bli enige om? Først og fremst har Juncker-kommisjonen satt energiunionen som en av sine ti politiske prioriteringer for sin femårsperiode. Målene som er satt er:

  1. Energisikkerhet, solidaritet og tillit.
  2. Et integrert europeisk energimarked.
  3. Energieffektivisering.
  4. Overgang til fornybare energikilder.
  5. Forskning, innovasjon og konkurransedyktighet.

Konklusjonene fra møtet i Det europeiske råd 19. mars er omtrentlig like intetsigende. Et av de store spørsmålene som fortsatt må løses er hvordan hele systemet skal styres. Skal Europaparlamentet ha en rolle, eller skal Ministerrådet ha all myndighet? Har EU i det hele tatt myndighet på området? Traktatene sier klart og tydelig at medlemslandene selv bestemmer over sin energiforsyning og energimiks. EU-kommisjonen ønsker å være involvert i medlemsstatenes forhandlinger med energitilbydere, men møter motstand fra medlemslandene.

EUs energiunion er fortsatt på byggestadiet og de aller fleste spørsmål har fortsatt ikke klare svar annet enn at EU vil bli uavhengige av Russland. Norge vil spille en rolle, spesielt med tanke på nye strømkabler til Storbritannia og Tyskland, i tillegg til en stor andel av EUs gassforsyning. Som vanlig i europeisk politikk må alle interesserte smøre seg med tålmodighet i påvente av den endelige beslutningen.