TISA-sammensurium

Presse 2 full størrelseInnlegget ble publisert i en redigert utgave i Klassekampen 22.01.16.

I disse dager forhandler EU og USA om TTIP-avtalen, mens 50 land over hele verden, USA og EU inkludert, forhandler om TISA-avtalen. Ikke uventet er det forholdsvis steile fronter mellom dem som er sterke tilhengere av avtalene og de som er sterke motstandere.

I denne saken utmerker Nei til EU seg som en sterk motstander med folkemøter over det ganske land, senest i Sogn og Fjordane med Liv Signe Navarsete som innleder. Hovedkritikken på Nei til EUs parole synes å være at det norske folkestyret er under angrep på grunn nevnte internasjonale avtaler.

Det er verdt å legge merke til at Nei til EU systematisk blander TTIP og TISA. I førstnevnte utgjør EU og USA partene. Sistnevnte er en avtale mellom 50 ulike land i hele verden. Disse to avtalene har ingenting med hverandre å gjøre og berører to helt ulike felt, men omtales nærmest som en og samme ting av Nei til EU.

Innledningsvis kan det være på sin plass å konstatere at Nei til EU kjemper for en helt legitim sak, nemlig at Norge ikke skal bli medlem av Den europeiske union. På samme måte håper jeg at nei-siden finner det legitimt å kjempe for norsk EU-medlemskap slik ja-siden gjør. Men dette er en diskusjon som må holdes på et visst presisjonsnivå. Man må for eksempel skille mellom de argumenter som på den ene siden kan kobles til diskusjonen for og mot norsk EU-medlemskap i seg selv og de argumenter på den andre siden som handler om alt mulig annet.

Poenget med dette innlegget er ikke å drøfte om TISA-avtalen er bra eller dårlig. Det er snarere å forklare hvorfor det er uredelig av Nei til EU å bruke spesielt TISA-avtalen som et argument i den norske EU-debatten.

Nei til EU må velge om de i første rekke ønsker å være en organisasjon som kjemper mot norsk EU-medlemskap eller en om de ønsker å være en organisasjon som jobber mot økende internasjonal handel og samarbeid generelt.

TISA-avtalen er nemlig ikke et fenomen EU har pønsket ut. Tvert om utgjør EU-landene kun halvparten av partslandene i avtalen og er slik sett ingen dominerende faktor i forhandlingene. Ved å legge skylden på EU for at disse forhandlingene er kommet i stand, og at Norge deltar i forhandlingene på selvstendig grunnlag, viser Nei til EU at de enten har misforstått hva dette handler om eller at de bevisst driver feilinformasjon.

Derfor er det viktig å påpeke at Nei til EU i alle tenkelige situasjoner, forsøker å tegne et bilde av EU som en form for utenomjordisk kraft ingen har kontroll over og som har koblinger til alt som er galt i verden. Selv ikke medlemslandene virker å ha styring over denne maskinen som, uten sammenlikning for øvrig, er blitt kalt «et monster» av Marine le Pen.

I dag blander Nei til EU begreper som TISA, TTIP, EU og Norge i et uoversiktlig sammensurium. Derfor er det på sin plass med en klargjøring på om Nei til EU er negative til internasjonalt samarbeid per se, eller bare til samarbeid der EU er en deltakende part. Folkestyret må kunne kreve et visst nivå av debattførselen til en organisasjon med 29 000 medlemmer.

Nikolai Fjågesund,

Leder i Europeisk Ungdom