Norge må være like modig som Island
Dette debattinnlegget skrevet av Asgeir Holmseth Snerten ble først publisert hos Nationen.
Island valgte å ta en av landets vanskeligste politiske diskusjoner i en tid med krig i Europa, et mer uforutsigbart USA og økende geopolitisk uro. Likevel fikk islendingene selv ta stilling til hvordan landet skulle gå videre i forholdet til EU.
Den islandske folkeavstemningen om å gjenoppta medlemsforhandlingene med EU gikk ikke slik mange norske EU-tilhengere hadde håpet. Islendingene sa nei. Men for meg er det egentlig ikke resultatet som er det mest interessante. Det interessante er at de faktisk fikk spørsmålet.
I Norge har regjeringen valgt en helt annen linje. Statsminister Jonas Gahr Støre har argumentert med at en ny EU-debatt kan bli svært polariserende, og at vi heller bør bruke kreftene våre på blant annet forsvar, støtte til Ukraina og norsk sikkerhet. Jeg forstår tankegangen. Samtidig synes jeg den reiser et ganske enkelt spørsmål: Hvis ikke nå, når?
Sist nordmenn fikk stemme over EU-medlemskap var i november 1994. Det betyr at ingen som er født i 1977 eller senere fikk delta i den folkeavstemningen. Europa ser ganske annerledes ut i dag enn det gjorde den gangen. I 1994 hadde EU tolv medlemsland. I dag er det 27, og nesten alle våre nærmeste naboer er med. Det betyr ikke at Norge automatisk bør bli medlem. Men det betyr at diskusjonen vi har i dag ikke er den samme som den vi hadde for over tretti år siden.
Island viser også at det går an å skille mellom det å åpne en prosess og det å bestemme seg for medlemskap. Islendingene stemte ikke over å melde seg inn i EU. De stemte over hvorvidt landet skulle gjenoppta forhandlingene.
En måling fra Sentio for Nationen og Klassekampen viser også at nesten halvparten av nordmenn ønsker en tilsvarende folkeavstemning om forhandlinger, selv om et flertall samtidig sier nei til medlemskap. Det er en viktig forskjell. Man kan være mot EU-medlemskap og samtidig mene at spørsmålet fortjener å bli tatt opp på nytt.
Det er heller ingen tvil om at EU-debatten kan bli hard og polariserende. Det har også Islands statsminister Kristrún Frostadóttir pekt på. Men det er ikke nødvendigvis et argument for å unngå debatten. Da islendingene sa nei, var saken avklart og vedtaket ble respektert. Det er egentlig ganske enkelt: Politikerne stilte spørsmålet, folket svarte, og svaret ble respektert.
Når verden rundt oss forandrer seg, blir spørsmål om sikkerhet, samarbeid og Norges plass i Europa ikke mindre viktige. De blir viktigere. Og vanskelige politiske spørsmål er ikke noe demokratiet bør forsøke å skjerme seg fra.
Hvis Island klarte det, er det ingen grunn til at ikke Norge også skal få det til.
