- Norge har ikke råd til fire nye år med EU-stillstand

I et innlegg i Nationen 30. september skriver Leo Stub Køber om at Norge ikke har råd til stillstand på norsk EU-politikk de neste fire årene. Du kan lese hele innlegget her eller under bildet.

Leder Leo Stub Køber skriver som skribent i Nationen.

Norge har ikke råd til fire nye år med EU-stillstand

Snart konstituerer det nye storting seg selv. For Europeisk Ungdom er det viktig at vi har et stabilt flertall for et godt forhold til Europa. Flere piler peker mot at vi går fire trege år i møte på Europa-feltet.

Stortingsflertallet bestående av Arbeiderpartiet, MDG, SV, Rødt og Senterpartiet har et stort mangfold av meninger om EU/EØS-saken. MDG, et av tre klare ja-til-EU-partier kom seg som kjent over sperregrensen, med den påfølgende tyngden det får i de pågående forhandlingene på venstresiden; Arbeiderpartiet har brukt mye politisk kapital i løpet av året og valgkampen for å garantere for EØS-avtalen. Utover dette virker det dessverre mørkt for de neste fire årenes EU-forhold.

Hvorfor er det så viktig at Norges EU-forhold fortsetter å utvikle seg, akkurat disse fire årene frem mot 2029? Jo, fordi det har aldri hastet så mye som akkurat nå. EØS-avtalen blir stadig vekk mer utdatert i møte med EUs nye politikkfelt som Norge helst skulle vært en del av.

De siste ukene har vært preget av stadig økende russiske påvirkningsoperasjoner og dårlig kamuflerte utfordringer på europeiske lands suverenitet. For både EU og Nato er den akutte sikkerhetstrusselen fra Russland en hovedprioritet. Som utenforlandet vi er har Norge dermed et forverret utgangspunkt enn alle våre allierte som opprettholder sine medlemskap i både EU og Nato.

I slike anspente sikkerhetssituasjoner merker Europa mer enn noen gang hvor viktig EU og Nato er for hverandre. Der Nato kan innkalle til Artikkel 4-møter, diskuterer EU nye sanksjonsregimer, våpeninnkjøpsavtaler, og å etablere en «dronemur» for å beskytte blokkens østre flanke – begge deler er kritiske aspekter av responsen mot Russlands despotiske trusler mot Europas demokratiske levesett.

Hva er så status i norsk politikk? Partier som selv påstår å støtte opp om EØS-avtalen holder stand i Stortinget i antall plasser, men det reelle engasjementet for å sørge for norsk tilslutning til dagens nødvendige tilpasninger er dessverre laber. Selv Arbeiderpartiet garanterte for at de resterende rettsaktene fra fjerde energimarkedspakke (uenigheten som førte til at Senterpartiet forlot regjeringen) ikke skulle innføres i den kommende Stortingsperioden, på tross av at hele regjeringen er klar over at intet rettssystem, ei heller EU, aksepterer tilfeldig velging og vraking av hvilke felles regler man ønsker å være med på.

Dermed spør jeg meg om det er noen gjenværende politisk kapital til å nærme seg EU i forsvarspolitikken og felles våpeninnkjøp, arbeidet innenfor EUs helseunion og annen felles helsepolitikk som i det siste har gått mer under radaren, men forblir kritiske i totalberedskapsperspektivet.

Å tenke seg en mulig stillstand på EU-feltet de neste fire årene blir intet annet enn ironisk i møte med de politiske bevegelsene som skyter fart i andre europeiske land som inntil videre står utenfor EU i likhet med Norge: Island skal innen Norges neste kommunevalg ha folkeavstemning om å ta opp medlemskapsforhandlinger med EU.

På Island har alle meningsmålinger om EU-spørsmålet tilbake til 2022 vist 10 prosent margin for ja-siden. I fjor godkjente moldovske velgere en folkeavstemning som grunnlovsfestet målet om EU-medlemskap og det EU-vennlige regjeringspartiet beholder med stort flertall kontroll over parlamentet. På Balkan fortsetter integreringen av flere land, og særlig Albania og Montenegro er de som er lengst fremme i løypa.

Andre deler av Europa står overfor store, positive endringer i forholdet til EU innen kort tid. Det fortjener Norge også. Det blir klarere for hver dag at det EU-forholdet som hadde tjent Norge best hadde vært et fullverdig EU-medlemskap.

EU, som den demokratiske møteplassen for 27 land og 450 millioner mennesker har til enhver tid milevis med politikkområder som kunne fortjent oppmerksomhet. Jeg har bare nevnt en liten brøkdel av alt der den fortsettende regjeringen og Stortinget kommer til å se på Norges tilslutning som nødvendig, men jeg stiller meg spørsmål om dette temaet kommer til å få den oppmerksomheten den fortjener i kommende stortingsperiode.