Likestilling i et europeisk perspektiv

Å kjempe for likestilling er i aller høyeste grad forenelig med å være for et norsk EU-medlemskap.

Camiwal

Camilla Walstad er sentrastyremedlem i Europeisk Ungdom.

Kommentar skrevet av Camilla Walstad, sentralstyremedlem og internasjonalt ansvarlig i Europeisk Ungdom.

I år, som i flere år, har det i forkant av kvinnedagen vært debatt rundt parolemøtene til 8. mars-komiteen. Et gjennomgående budskap er at dagens gjennomføring av arrangementet ekskluderer mange feminister, da ytre venstreside og EU-motstandere i stor grad har tatt eierskap til kvinnesaken. Vi skal ikke flere enn 2 år tilbake før Europeisk Ungdom ble nektet deltakelse i 8. mars-toget i Bergen. «Europeisk Ungdom, eller andre organisasjoner som ønsker å bruke kvinnedagen til å uttrykke støtte til EU, vil bli vist pent vekk fra markeringen», stod det i et av vedtakene fra planleggingsmøtet ifølge Bergens Tidende.

Retorikken er heldigvis modifisert siden den gang, men fortsatt blir komiteens politiske meningsmotstandere i det politiske sentrum og høyresiden utelukket eller føler seg ekskludert fra feiringen. Dette er ingenting annet enn negativt. Det er ingen motsetning mellom det å være for EU og det å være feminist. Man har bare ulike begrunnelser for hvorfor man er for likestilling og det kan hende vi er uenige om hvilke tiltak som må iverksettes for å nå målet. Men i det minste er vi enige om selve målet, og det burde være hovedpoenget den 8. mars. Likestillingskampen kjempes best med bred forankring i meningsmangfoldet.

Min hensikt er ikke å påstå at EU er det ultimate fyrtårnet for likestilling, men dersom man tar seg noen få minutter til å sette seg inn i EUs arbeid er det åpenbart at 8. mars-komiteens oppfatning om EU som likestillingens blindvei må nyanseres. Mitt poeng er å understreke at EU er et viktig verktøy for å oppnå likestilling i Europa, som igjen kan være et forbilde for andre land og regionale samarbeid utenfor EU. Det å ønske at Norge skal være medlem av EU og på den måten ta del i likestillingsarbeidet i Europa, er i aller høyeste grad forenelig med å være feminist. Det er det flere grunner til;

  1. Gjennomslagskraft

Likestilling mellom kvinner og menn er en av EUs grunnleggende verdier, som kan spores tilbake til 1957 da prinsippet om lik lønn for likt arbeid ble en del av Roma-traktaten. EU har siden den gang utviklet et regelverk for å sikre likebehandling av kvinnelige og mannlige arbeidstakere, supplert nasjonale lover og satt minstestandarder for likestilling. Dette har kommet millioner av Europas kvinner til gode. Et overordnet mål har hele tiden vært at likestilling skal gjennomsyre alle unionens arbeidsområder. Ifølge statistikk fra Eurobarometer, mener hele 76 % av EUs innbyggere at det å takle ulikhet mellom kvinner og menn bør være en hovedprioritet for EU også i fremtiden.

Det at EU-lov gjelder hele 500 millioner innbyggere gjør samarbeidet til et unikt forum for å sette minstestandarder for individuelle rettigheter. Forpliktende juridisk samarbeid gjør det mulig å straffe medlemsstater som ikke implementerer og bevarer disse rettighetene på en tilfredsstillende måte. Det å utvikle lovgivning på europeisk nivå vil med andre ord være langt mer effektivt enn å kjempe for tilsvarende rammeverk i 28 ulike nasjonalstater.

«En millimeter frem for likestillingssaken i EU får altså konsekvenser for alle Europas kvinner. Det er tøft!» – Ja-kvinne, Arbeiderpartipolitiker og kvinnesaksforkjemper Anette Trettebergstuen.

  1. Forpliktende regelverk drar med «sinkene»

Ikke alle land i Europa kan vise til den samme historiske kvinnekampen som de nordiske landene. Til tross for at de gjennomsnittlige forskjellene mellom menn og kvinner i EU har minsket de siste tiårene, foreligger det store ulikheter i og mellom medlemsstatene.

Et eksempel finner vi hva gjelder likelønn. Gjennomsnittlig i EU tjener en kvinne 16,4 % mindre enn menn per arbeidstime. Land som Slovenia (3,2 %), Malta (5,1 %) og Polen (6,4 %) drar gjennomsnittet ned. Sinkene som drar gjennomsnittet opp er Tsjekkia, Østerrike, Estland og Tyskland hvor tilsvarende tall er godt over 20 %. Europakommisjonen jobber derfor med å utstede landspesifikke anbefalinger for hvordan statene kan bedre vilkårene for likelønn og likestilling generelt.

Flere tall peker på at den økonomiske nedgangstiden Europa nå gjennomgår rammer kvinner hardere enn menn. Kvinner er i større grad ansatt i lavtlønnede sektorer, jobber mer deltid og blir i større grad rammet av kutt i velferdsytelser. Økonomiske nedgangstider er dessverre heller ikke det ideelle bakteppet for å prioritere radikale likestillingstiltak. En viktig forutsetning for å etterfølge anbefalingene er derfor finansieringsmuligheter for nasjonale likestillingsfremmende tiltak, også for statene som ble hardest rammet under finanskrisen. Finansieringsmulighetene fra EU gjør det dermed mulig å fortsette likestillingsarbeidet parallelt med at flere land gjennomfører kostbare reformer for å bedre landets økonomi.

Nasjonale regjeringers kampanjer mot kjønnsbasert vold er ett av eksemplene av tiltak som støttes gjennom EUs strukturfond. Videre er flere grasrotprosjekter ledet av frivillige organisasjoner EU-finansiert. Kommisjonens målsetting er at arbeidet skal være et samarbeid mellom medlemsstatene, frivillige organisasjoner og andre interessenter for å drive frem likestilling på alle nivåer.

  1. Utveksling av gode (norske) erfaringer

EU er først og fremst en arena for å diskutere løsninger på felles utfordringer. Således er EU også en plattform for å utveksle gode erfaringer om likestillingsfremmende tiltak som fungerer. Spesielt de nordiske og baltiske landene har vært foregangsland på tiltak som reduserer arbeidsledighet blant kvinner. Det at kostbare tiltak har vist seg å fungere i noen land, gjør risikoen lavere for andre land å innføre tilsvarende tiltak.

Europeisk Ungdom mener generelt at det er til Europas beste at Norge sitter rundt bordet der beslutninger tas. Jeg mener spesifikt at likestilling er ett av politikkområdene Norge ville hatt mest å bidra med. Dersom norske politikere kunne tatt del i beslutningsprosessene i EU, ville det ha bedret hverdagen for millioner av europeiske kvinner. Jo flere stemmer som taler for likestilling, jo bedre. Vi trenger flere som forsvarer at likestilling ikke bare er et gode i seg selv, men at statenes økonomiske bærekraftighet også tjener på å ha størst mulig andel av den arbeidsdyktige befolkningen i jobb.

Jeg vil trekke frem to direktivforslag som nå er under behandling i EU, og er inspirert av foregangslandene innenfor likestilling;

  • «Women on Boards directive»

Europakommisjonen har lagt frem et direktivforslag med sikte på å bryte det omdiskuterte “glasstaket” som hindrer kvinner i å få toppstillinger i næringslivet. Direktivet er inspirert av den norske loven som sier at 40% av medlemmene i børsnoterte selskaper skal besittes av det underrepresenterte kjønn.

  • «Maternity leave directive»

Dette direktivforslaget ønsker å styrke kvinners rettigheter ved å sikre opp til 20 uker med fullt betalt fødselspermisjon i hele EU, og sørge for at de blir beskyttet når de kommer tilbake i arbeid.

Begge direktivene er godkjent av Europaparlamentet og må godkjennes av Det europeiske råd før det kan bli EU-lov. Det hadde tatt seg ut om Norge var en av de som hadde overtalt sinkene til å godkjenne direktivet! Vi trenger alle de sterke stemmene og de gode kreftene for å komme i mål med likestillingskampen i Europa.

Vi sees i 8.mars-toget!

«Det var ikke en liberalist som innførte kvinnedagen, men en kommunist” er et sitat som stammer fra et av de famøse parolemøtene. Dette for å understreke venstresidens eierskap over kvinnesaken. Vel, det var faktisk også en kommunist som var hjernen bak det som vi i dag kjenner som EU. Det skal sies at Altiero Spinelli senere forlot kommunismen til fordel for føderalismen, fordi han anså effektivt europeisk samarbeid som en forutsetning for å løse utfordringene kontinentet sto overfor. Dette poenget er selvsagt en digresjon, men samtidig en artig historie som understreker at de ulike politiske fløyene i det store og det hele jobber for samme overordnede sak: et bedre samfunn, et bedre Europa – der friheter og rettigheter for begge kjønn og alle nasjonaliteter er grunnleggende og universelle.

Til tross for at jeg ikke støtter samtlige paroler i årets 8. mars-tog, og til tross for at jeg vet at mange av dem som vil gå ved siden av meg mener at EU er kvinnesakens avgrunn, skal jeg selvsagt likevel delta i årets markering. Jeg kommer ikke til å veive med EU-flagget, men du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å gå med en EU-pins i jakkeslaget.

Jeg mener det er ødeleggende for kvinnesaken å moralisere over grunnene til hvorfor en er feminist, hvordan man ønsker å begrunne det, eller om strømpene dine er røde. Vi har alle ulike begrunnelser for valget vårt, og dette mangfoldet bør ikke skape steile fronter, men feires.

Det er på tide å tre opp av de historiske skyttergravene. Likestillingskampen er ikke over, så la oss rette blikket fremover. Jeg ser frem til å se sosialister, sosialdemokratier, liberale, konservative, EU-motstandere og EU-tilhengere i 8. mars-toget. Denne kampen kjemper vi best sammen, gratulerer med dagen!

 

Takk til Thea Elnan for hjelp til research og innspill underveis!

 

Anbefalt videre lesning

European Commission (2015) «Questions and Answers: what is the EU doing for women’s rights and gender equality?»

Øvrige kilder

Eurobarometer (2015) «Special Eurobarometer 428 Gender Equality»

European Commission (2010) «Strategy for equality between women and men 2010-2015»

European Commission (2014) «Report on equality between women and men»

European Commission (2015) «European Commission outlines remaining key challenges on gender equality»

Europeisk Ungdom (2013) «Nei til EU vil strupe Ja-siden den 8. mars»