Jeg – en europeer?

I forrige uke satt jeg på en kafe og leste Aftenpostens innsiktsfulle artikkel om «Den nye Brusseleliten». Denne nye eliten er høyt utdannet, snakker to eller flere språk, og har alle betydelige ambisjoner for sine karrierer. De ser på nettverksbygging som en integrert del av arbeidslivet og er helt likegyldige til landegrenser i sin søken etter den perfekte jobben. Det er visst meg.

Jeg blir tvunget til å innse at min mor vokste opp i en annen verden. En verden med Berlin-mur, overhengende fare for atomkrig og hull i ozonlaget. Det var aldri aktuelt for henne å ta et studieopphold i Praha, studentpraktikantplass i Barcelona og karriere i Berlin. Hun lærte seg godt engelsk og var fornøyd med det. Høyt utdannet, ja, men ambisjonen var en jobb i Bergens Tidende, ikke The Economist.

Så hva skjedde? Den kalde krigens slutt betydde også slutten på den bipolare verden og begynnelsen på en multipolar verden. Internetts inntog og Facebooks status som møteplass og markedsplass lot oss bygge nettverk, organisere hendelser og selge oss selv raskere og mer effektivt enn før. Du kan selv designe hvem du er. Den stadige tettere integrasjonen mellom europeiske land og opphevelsen av landegrensene gav oss nye språklige utfordringer og muligheter.

I dag er jeg tvunget til å ha flere identiteter. Jeg er selvsagt bergenser. Jeg heier på Brann, er vanntett og liker både fisk, slo og poteter. I gymtimen måtte jeg jogge opp til Fløyen. Like selvsagt er det at jeg er nordmann. Passe selvopptatt, men likevel glad i snille ting som fred, julaften og snø. Jammen jublet jeg ikke for Petter Northug i Vancouver også.

Men jeg er visst europeer også.

Der det for min mor var vanskelig å se noe felleskapsgrunnlag med polakker, spanjoler og bulgarere må min generasjon innse at vi har like mye til felles med dem som en bergenser har med en tromsøværing. Ikke bare deler man felles verdier som demokrati, menneskerettigheter, likestilling, solidaritet, arbeiderrettigheter og miljøvern, men møter også felles utfordringer på disse områdene. Klimakrisen, terrortrusselen, finanskrisen, brudd på menneskerettighetene og diskrimineringsproblemer bryr seg ikke om hvor Svinesundbroen ligger. Så hvorfor skal vi bry oss om det?

Det er disse felles utfordringene som gir meg de mulighetene min generasjon har. Den viktigste muligheten vi har er å bygge et varig felleskap av europeere. Da kan vi løse de utfordringene vi uansett møter sammen og da kan vi se en fremtid med håp og fremgang for hele kontinentet.

Aftenposten karakteristikk av meg som «Den nye Brusseleliten» synes jeg er både fornærmende og flatterende. Den gir både grunn til bekymring og til håp. Det er grunnleggende positivt at europeere kommer sammen for å løse felles utfordringer. Om disse europeerne er unge, engasjerte og kunnskapsrike er heller ikke det negativt. Det er likevel viktig at denne «eliten» er åpen, inkluderende og lyttende i det nye verdensbildet.

Da kan man kalle oss Generasjon Grenseløs i stedet. Da er jeg en europeer.