Ingen farget historieskriving

Situasjonen i Hviterussland blir
verre for hver dag som går. Det er en situasjon vi må
ta på alvor, det må bli slutt på at president Aleksandr
Lukasjenko får fortsette terroren mot den hviterussiske
befolkningen. Jeg er glad for å være med på å skape
debatt, sannheten om det hviterussiske regimet må opp
til overflaten oftere.

Åge Fjeld hevder i et innlegg i Ny Tid 14. januar, at
jeg har blitt servert en subjektiv og ensidig historiefortelling.
Jeg har vært i Hviterussland, jeg har snakket
med mange hviterussere – både unge og gamle. Jeg har
sett bilder som dokumenterer det ene overgrepet etter
det andre på befolkningen. Det er dette jeg ønsker å
sette søkelyset på. Enhver form for urettferdighet er et
onde, uavhengig av hvem det rammer. I dette tilfellet
er det menneskene i Hviterussland jeg tenker på. Det
jeg opplevde når jeg var i Minsk var realiteten. Det var
ingen farget historieskriving. Realiteten er ungdommer
på min egen alder som er redde for hva morgendagen
vil bringe. Det er en virkelighetsbeskrivelse som
man ikke kan kommer seg unna.

Vi er enige om at ytrings- og meningsfrihet spiller
en viktig rolle – det er bra. Daglig pågår det urett
overfor tusenvis av mennesker i Hviterussland, et
europeisk land, to timer unna Norge. Flere i Hviterussland
står daglig overfor faren av å miste arbeidet
sitt – og det bare fordi de ønsker seg et nytt styre og
et styre som ivaretar menneskerettighetene. I tillegg
står flere studenter i fare for å miste studieplassene
sine og dermed muligheter for senere liv. Og dette
er på grunn av et regime som ikke tar menneskerettighetene
på alvor. Ytringsfriheten blir kneblet ved at
myndighetene blant annet stenger uavhengige radiokanaler
og nettsider. Organisasjoner blir oppløst og
medias mulighet til å trykke uavhengig informasjon
har stadig blitt dårligere.

De som skaper uro i land som Hviterussland er ikke
vanlige folk, men det er styresmaktene og KGB. Under
presidentvalget i desember ble det avdekket valgfusk,
ikke minst i forhold til resultatet av valget. Noen uker
etter valget pågår det fortsatt ransakelse av kontorer og
hjem, det foregår arrestasjoner av politiske motstandere
og flere politiske fanger sitter uskyldig fengslet.
Fengsling av politiske fanger er ikke noe som hører
hjemme i et demokrati. Vi ser brudd på rettsikkerheten,
ytringsfrihet og opposisjonelle forsvinner. Ytringer
som oppfattes som kritiske mot myndighetene kan
straffes med fengsel i fem år. For å skape trygghet blant
den Hviterussiske befolkningen, må man gjøre det lov
for vanlige mennesker å uttale seg om politikk, uten å
stå i fare for å miste arbeid og bolig.

Mitt håp er at Jonas Gahr Støre og andre politikere,
både nasjonalt og internasjonalt står opp for
menneskerettighetene i Hviterussland og andre steder
der det trengs. Historien forteller oss at vi ikke
kan la være.