Hvor blir det av troen på norske politikere?

Flere norske medier kunne for litt siden rapportere at Europaparlamentets finanskomité støttet Norge i synet på innskuddsgarantidirektivet. Dette gjør at Norge er nærmere å få beholde dagens garantibeløp til innskytere i norske banker.

Bakgrunnen for debatten er et forslag om at EU- og EØS-land skal garantere for bankinnskudd opp til 100.000 Euro per innskyter per bank. Direktivet ville ført til en økning i innskuddsgarantien for alle EU-land, med unntak av Italia, som allerede har 100.000 euro i dag.

For Norges vedkommende innebærer derimot dette en kraftig reduksjon fra dagens nivå, som ligger på 2 millioner norske kroner. Etter at forslaget ble kjent har norske myndigheter arbeidet aktivt for å endre direktivet eller eventuelt å få et unntak, slik at vi fortsatt kan beholde vårt garantinivå.

Finanskomiteen i Europaparlamentet støtter det norske synet og foreslår nå en ordning som åpner for at land som hadde en høyere garanti da EU-direktivet trådde i kraft kan få beholde dette. I så måte har vi her fått et vedtak i Europaparlamentet som utelukkende gjelder for Norge. Dette sier noe om EUs natur og EUs villighet til å inngå kompromisser og vedtak til det beste for alle berørte parter.  Selv om det er for tidlig å si hva utfallet av saken blir sender parlamentet et klart signal. Et signal om at det er mulig å påvirke og få gjennomslag i EU. Dette er mulig enten du er stort eller lite land.

Danmark er et eksempel på et land som har fått gjennomslag for mye politikk i EU og også fått unntak for viktige saker som angår danskene spesielt. Her kan vi nevne unntaket om forbudet mot salg av selprodukter i det indre marked –  et unntak ikke Norge fikk. Malta er et annet lite land som også gjentatte ganger har vist at de kan få gjennomslag for viktige interessepolitiske saker. Myten Ungdom mot EU sprer om at det er håpløst å påvirke i EU er direkte løgn. Selvsagt kan må få gjennomslag, men det hadde vært veldig mye lettere å få gjennomslag på innsiden.

Som utenforland kan ikke Norge ta for gitt at vi får gjennomslag for alle våre krav i saker som avgjøres i EU-systemet. Norge og EU har en gjensidig forpliktende avtale som fratar Norge retten til å delta i de organer hvor politikken skal vedtas. Dette gjør det vanskelig for oss i saker som er av stor betydning – som gassmarkedssaken på 1990-tallet, selsaken og i spørsmål om datalagringsdirektivet. Det er åpenbart at det hadde vært lettere å få gjennomslag hvis man var tilstedet når det gjaldt – både under debattene og voteringene.

Den norske nei-siden har vist at de ikke har tro på norske politikere og deres evne til å føre Norges sak på en god måte. Det er inntrykket man sitter igjen med når man hører hvordan de argumenterer i den norske EU-debatten. Paradokset er at de på den andre siden mener Norge kan spille en stor rolle i andre internasjonale organer og ikke minst i verden.

Saksordføreren i Europaparlamentet, Peter Simon, sier det ganske treffende på spørsmål fra en journalist om hvorfor de har tatt hensyn til et ikke EU-medlem i denne saken:  ”Hvorfor skulle vi ikke hjelpe Norge da?”. Dette står i klar kontrast til skremselspropagadaen som kommer fra den norske nei-siden og illustrerer ønsket om å legge best mulig til rette for alle. Selv om vi ikke er med. I denne saken kunne vi imidlertid fra første stund fått inn disse endringene. Vi hadde bare trengt å være der når saken ble diskutert.