«Hvilket samarbeid vil du ha, Trygve?»

Av Knut André Sande, leder i Europeisk Ungdom.
Innlegget har tidligere vært på trykk i diverse aviser.

De sier nei til EU, EØS, Schengen og ACER. Flere ganger har jeg utfordret nei-siden på hva som er deres alternativ. Jeg venter fortsatt på svar.

Forrige uke redegjorde utenriksminister Ine Eriksen Søreide for viktige EU- og EØS-saker i Stortinget. Budskapet var klart: EU-samarbeidet styrker Norge når vi skal bekjempe koronapandemien. Det falt ikke i god jord hos nei-siden, som den siste tiden har forsøkt å skape et narrativ om at EU ikke gjør noen ting i møtet med koronaviruset.

Problemet er at det ikke stemmer. Dersom nei-siden i det hele tatt hadde forsøkt å finne ut hva EU gjør, ville de endt opp med en lang liste. Allerede i januar tilbød EU koronahjelp, men ingen medlemsland tok den imot. Senere har EU kanalisert smittevernutstyr til de hardest rammede områdene i Europa, stått for felles anskaffelse av medisinsk utstyr og bidratt med å koordinere bekjempelsen av pandemien.

For Norges del nyter vi godt av å delta i de jevnlige møtene blant EUs helseministre og innenriksministre. Vi er med i EUs medisinske byrå, EMA, som følger forsyningskjedene tett. Gjennom EUs samordningsmekanisme for sivil beredskap har hundrevis av nordmenn kommet hjem til Norge. EU-kommisjonen sikrer at mat og medisiner effektivt passerer stengte landegrenser slik at de når fram i tide. I tillegg kan vi takke EØS-avtalen for at EUs eksportforbud for medisinsk utstyr ikke gjelder oss. 

Likevel påstår nei-siden at EU er handlingslammet. Rødt-politiker Mimir Kristjánsson spår «nasjonalstatens revansj». FrP-politiker Anders Amundsen mener at «globalismen er død». Nei til EU påstår at «EØS har svekket immunforsvaret». Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum kaller nasjonalstaten for «vår felles trygghet», samtidig som han svartmaler EU så langt det lar seg gjøre.

Alle setter opp en falsk motsetning mellom nasjonalstatene og forpliktende internasjonalt samarbeid. Ingen nevner at helsepolitikken er et nasjonalt ansvar i EU. De hyller nasjonalstaten, mens alt som er galt skyldes EU og EØS. Det de ikke nevner, er at vi lykkes best når vi har et godt samspill mellom disse to ­– nasjonalstaten og internasjonalt samarbeid gjør hverandre bedre. Dessverre er nei-siden mer opptatt av å polarisere enn å bidra til en nyansert Europa-debatt.  

«Selvfølgelig skal vi ha europeisk samarbeid,» forsøker Vedum å forsikre oss om. Men hva betyr det? Når han tar til orde for å melde Norge ut av EØS-avtalen og Schengen må han også være ansvarlig og vise til et troverdig alternativ. Det holder ikke å snakke vagt om «en handelsavtale». Her har jeg enda til gode å høre Senterpartiet, eller noen andre på nei-siden, komme med et ordentlig tilsvar. 

Vi lever i en tid preget av stor usikkerhet. Ingen land var forberedt på denne krisen – heller ikke EU. Det er nå vi må stille opp for hverandre på tvers av landegrensene, ikke svartmale og mistenkeliggjøre. Mens nei-siden er mest opptatt av å skåre billige poeng, oppfordrer jeg til å heller søke informasjon om hva EU faktisk gjør. La oss kjempe for mer solidaritet i Europa, ikke nøre opp om mer EU-hat.