Hvem vant?

Dette innlegget ble først publisert i Nationen 28.06.16. Skrevet av Nikolai Fjågesund

Det overrasker neppe noen at resultatet i EU-avstemningen i Storbritannia ikke var et høydepunkt for ja-siden i Norge. Dette er utvilsomt en slagside for det europeiske samarbeidet. Men var det egentlig noen som vant forrige uke?

Jeg vil hevde at det i så fall var en svært liten gruppe. Og den ønsker i alle fall ikke jeg å være en del av.Alle kan ikke vinne, noen må tape og de klareste taperne var unge briter. Meningsmålinger sa at tre av fire i alderen 18 til 25 stemte for at Storbritannia skulle bli i EU. I sosiale medier dukket det opp en beregning over hvor lenge ulike aldersgrupper må leve med dette valget. Det er ikke rakettforskning når den klare konklusjonen var at de yngste aldersgruppene må leve lengst med konsekvensene. Når denne gruppen også var mest positive til å bli i EU, kan man si at de tapte.

Et viktig argument fra de som ville at Storbritannia skulle forlate EU, var at EU-medlemskapet koster for mye penger. Ifølge dem var dette penger som heller burde brukes innad i landet, blant annet på helsevesenet. Problemet er bare at de summene kampanjen oppga var langt fra realiteten. Allerede dagen etter avstemningen måtte lederen for UKIP, Nigel Farage, gå ut og si at kampanjen hadde tatt feil. De som dermed trodde at det å «ta tilbake landet» ville bidra til et bedre helsevesen, tapte forrige uke.

Det tok heller ikke mange timene før Skottland sin regjeringssjef gikk ut og sa at de nå vil løsrive seg fra Storbritannia med sikte på å forbli i EU. Resultatet av avstemningen fører dermed ikke bare til mer splittelse i Europa, det fører også til mer splittelse innad i Storbritannia. De som ønsker et sterkt Storbritannia tapte derfor også forrige uke.

Alt i alt må britene ha glemt å stille seg spørsmålet om hva slags nasjon de er og vil være. Sebastian Barnick skrev i et innlegg at «ikke alle som stemte brexit er en rasister, men alle rasister stemte brexit». Det oppsummerer hvem som vant EU-avstemningen.

I Norge feirer Trygve Slagsvold Vedum side om side med leder i Nei til EU, Kathrine Kleveland. I resten av Europa jubler Marine le Pen, Geert Wilders og andre nasjonaliser som nå har fått fornyet motivasjon til å rive ned det prosjektet flere generasjoner så hardt har arbeidet for å bygge opp.

Det er lett å bli demotivert av utfallet. Men når man ser at kampanjen var drevet av nasjonalister med en sterk fremmedfrykt og argumenter om å beholde mest mulig av kaka selv, er konklusjonen for min del klar. Arbeidet for et samlet Europa har aldri vært viktigere.

Vi står midt i en brytningstid hvor mange spørsmål står ubesvart. Mange av problemene som var grunnlag for avstemningen, blir ikke løst ved at Storbritannia forlater EU. Tvert imot skapes nye. Men det er i første rekke problemer som Storbritannia selv må finne løsninger på. I mellomtiden skal vi andre fortsette med arbeidet med mål om at også kommende generasjoner får leve på et kontinent fylt av fremgang, der mulighetene skapes av dem selv og hvor grenseløse utfordringer løses i fellesskap. Med eller uten britene.