Det norske demokratiet

I 2014 skal vi feire at det er 200 år siden Norge fikk egen grunnlov. Sentralt i feiringen av Eidsvoll 1814 blir synliggjøring av den demokratiske utviklingen i Norge. Men hva er egentlig status for det norske demokratiet? I forbindelse med feiringen er det satt ned en egen komité, som ledes av Stortingspresidenten. Komiteen har fått et mandat om at feiringen blant annet skal sette fokus på demokratiets betydning og på demokratiske utfordringer i vårt samfunn. Dette er bra! Det er viktig å sette søkelyset på ting som ikke fungerer så godt som de bør gjøre, og i den forbindelse bør komiteen se på Norges forhold til EU.

Som EU-tilhenger syns jeg det er svært problematisk at Norge har valgt å stå på sidelinjen i en av de viktigste politiske arenaene vi har. Dette har konsekvenser for flere, vi har sett at Moods of Norway flytter deler av bedriften til Sverige og at medlemslandet Danmark får unntak på politiske saker der Norge må følge EU; som for eksempel unntaket for salg av selprodukter. Men enda viktigere enn dette; Norges forhold til EU har konsekvenser for det norske demokratiet.

Ofte hører vi eksempler på hvordan Norge ikke klarer å spille den rollen vi kunne ha spilt på viktige arenaer. Dette fordi vi selv har valgt å stille oss på utsiden. Denne høsten har eksemplene vært flere. Vi har fått høre om norske statsråder som ikke møter opp når de blir invitert til samtaler på politisk nivå i EU og en utenriksminister som sender ut bekymringsmelding om Norges posisjon når EU nå legger om arbeidet med utenrikssaker.

Som den oppvoksende generasjon er jeg interessert i å ta del i utviklingen i samfunnet rundt meg. Jeg ønsker muligheten til å øve innflytelse der det er mulighet for det. Feiringen i 2014 kommer til å stå i demokratiets tegn, og da er det kanskje på tide med en reell debatt om neste generasjons demokrati og folkestyre. Jeg ønsker for framtidens norske demokrati at jeg har mulighet til å påvirke i de store spørsmålene for min generasjon. Jeg mener derfor at EU-medlemskap vil være et rett steg.

For meg kan aldri EU bli perfekt, men heller ikke demokratiet i Norge er perfekt. Vi er nødt til å sette søkelyset på dette og diskutere hvordan vi skal utvikle demokratiet hver eneste dag. En av de store utfordringene med dagens situasjon er at vi overlater mange beslutninger til politikere fra andre land, mens vi fraskriver oss selv muligheten til å delta og påvirke vår felles framtid. Jeg mener til forskjell fra flere på nei-siden at vi har store muligheter for å påvirke i EU, og det er nettopp fordi jeg har tro på demokratiet og våre folkevalgte.

Til syvende og sist er budskapet at vi er nødt til å se på det norske demokratiet med et kritisk blikk, og tørre å sette spørsmålstegn ved det. For meg er svaret enkelt: Det er udemokratisk at mine folkevalgte politikere ikke har mulighet til å delta på en arena som betyr så mye for Norge som EU gjør. Hvis vi kan snakke om innflytelse i dag, så er det i beste fall gjennom byråkrater, og det er ikke det jeg forbinder med demokrati. La oss ta debatten og fokusere på hvordan det norske folkestyret skal ivaretas i en verden der grenser viskes ut og overnasjonale og mellomstatlige løsninger er en absolutt nødvendighet.