Hva er reservasjonsretten?

post

Arbeiderpartiet vedtok søndag (11. april) at partiet går inn for at Norge reserverer seg mot EUs 3. postdirektiv. I den forbindelse er det knyttet både spenning og usikkerhet til hvordan EU vil reagere på en norsk reservasjon. Under følger en kort gjennomgang av hva reservasjonsretten er og hvilke konsekvenser en reservasjon mot postdirektivet kan få for Norge.

Hva er reservasjonsretten?

Reservasjonsretten er en mekanisme i EØS-avtalen som muliggjør at EØS-landene; Norge, Island og Liechtenstein kan reservere seg mot lovgivning som kommer fra EU. En reservasjon innebærer at EØS-komiteen (Norge / Island / Liechtenstein og EU) ikke kommer til enighet om å innføre en bestemt rettsakt eller sett av rettsakter fra EU. Hvis landene ikke kommer til enighet innen seks måneder etter reservasjonen vil ”de berørte deler” i EØS-avtalen suspenderes.

Hvorfor er det usikkert hva som vil skje hvis reservasjonsretten benyttes?

1) EØS-landene har ikke tidligere reservert seg mot rettsakter fra EU. Det finnes dermed ingen erfaringer om hva en reservasjon vil medføre av reaksjoner fra EU.

2) EØS-avtalens artikkel 102 (5) sier at ”Dersom EØS-komiteen…ikke har tatt noen beslutning om å endre et vedlegg til denne avtale, skal den berørte del av vedlegget…betraktes som midlertidig satt ut av kraft”. Utfordringen er, som blant annet Fredrik Sejersted (en av Norges ledende ekspertet på EØS) har påpekt, at det ikke finnes noen definisjon av hva ”den berørte del av vedlegget” faktisk er.

Hva kan skje?

EØS-landene har aldri benyttet seg av reservasjonsretten som ligger i EØS-avtalen. Dette gjør at det er knyttet både usikkerhet og spenning til hvordan EU vil reagere på en reservasjon mot EUs 3. postdirektiv. Det er flere mulige reaksjoner (sortert fra minst til mest alvorlig):

1.    EU og Norge blir enige i løpet av de seks månedene som EØS-avtalens artikkel 102 (4) gir partene til å undersøke mulighetene for å komme til enighet.

2.    EØS-avtalens rettsakter om posttjenester slik definerte under vedlegg 11, punkt 5d, suspenderes. I henhold til EØS-avtalens artikkel 102, ledd 6 vil de rettigheter og forpliktelser som individuelle aktører og økonomiske parter har tilegnet og påtatt seg, bestå. Men, ingen ny lovgivning vil kunne tas inn og avstanden mellom de reglene som finnes i Norge og de som er i EU vil øke. På sikt vil dette kunne medføre at Norge må tre ut av EUs indre marked for posttjenester fordi forskjellene mellom EUs og Norges lovgivning blir for stor. En videre utfordring på postområdet er punkt 31 i direktivets forord (preamble), om internasjonal virksomhet. Her finner land som har åpnet sitt marked rettsgrunnlag til å kaste ut aktører fra land som ikke har åpnet sitt marked.

Problematisering: Vil selskaper med norsk eierskap, men med datterselskaper i EU-land, kunne bli kastet ut / forhindret fra å konkurrere fritt? Posten AS har eksempelvis datterselskaper som er tungt involvert i Sverige, Danmark og i Baltikum.

3.    EØS-avtalens vedlegg 11 suspenderes i sin helhet. Vedlegg 11 inneholder bestemmelser om telekommunikasjonstjenester (27 rettsakter), posttjenester (2 rettsakter), databeskyttelse (13 rettsakter) og informasjonstjenester (10 rettsakter). Blant annet ligger også datalagringsdirektivet under vedlegg 11, punkt 5e.   Dette vil ramme aktiviteten til både Posten Norge og Telenor i EØS-området. Det er ennå ikke avklart om det vil kunne resultere i høyere telekommunikasjonspriser (mobilbruk etc.) i utlandet for nordmenn. Men, trolig vil ikke europeiske selskaper være bundet av de stadig forbedrede grensene på roamingpriser overfor norske forbrukere.

4.    EØS-avtalens vedlegg 8, 11 og 14 suspenderes i begrenset forstand. En begrenset suspendering vil omfatte alle aktører som finner sitt hovedopphav under de områder som er beskrevet i vedlegg 11.  Vedlegg 8 omfatter ”retten til fritt etablering i hele EØS-området” og vedlegg 14 omfatter ”retten til fri konkurranse”. Dette vil ramme store og små aktører i norsk næringsliv tungt.

5.    EØS-avtalens vedlegg 8, 11 og 14 suspenderes i sin helhet. Den frie etableringsretten for både enkelt personer og selskaper forsvinner. Med dette opphører i realiteten de fire friheter, samt EUs konkurranseregelregime, og EØS-avtalen vil dermed i praksis være satt ut av spill.

6.    EØS-avtalen sies opp.

Punkt fire, fem og seks er lite sannsynlige, men hører med i en oversikt over hva som kan skje. All den tid ønsket om å reservere seg mot en konkret lovgivning opprettholdes vil punkt 2 eller 3 være det mest sannsynlige utfallet.

Det aktuelle rettsgrunnlaget:

Det aktuelle rettsgrunnlaget finnes i artikkel 93 og artikkel 102 i EØS-avtalen.

Art 93.

1. EØS-komiteen skal bestå av representanter for avtalepartene.

2. EØS-komiteens beslutninger skal treffes ved enighet mellom Fellesskapet på den ene side og EFTA-statene, som opptrer samstemt, på den annen side.

Art 102.

1. For å sikre rettssikkerhet og ensartethet innen EØS skal EØS-komiteen treffe beslutning om endring i et vedlegg til denne avtale så nær som mulig i tid etter at Fellesskapet har vedtatt tilsvarende nytt regelverk, med sikte på å gjøre det mulig med samtidig iverksettelse av det nye fellesskapsregelverk og endringene i vedleggene til denne avtale. For dette formål skal Fellesskapet så snart som mulig underrette de andre avtaleparter gjennom EØS-komiteen når det vedtar regelverk på et saksfelt som omfattes av denne avtale.

2. Det skal vurderes i EØS-komiteen hvilken del av et vedlegg til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverk.

3. Avtalepartene skal bestrebe seg på å komme til enighet i saker som er relevante for denne avtale.

EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne frem til en gjensidig godtagbar løsning dersom det oppstår et alvorlig problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende myndighets kompetanse.

4. Dersom EØS-komiteen, selv etter anvendelse av nr. 3, ikke kan komme til enighet om en endring i et vedlegg, skal den undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og treffe enhver beslutning for dette formål, herunder muligheten for å konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig. Denne beslutningen skal tas senest seks måneder etter at saken er forelagt EØS-komiteen, eller den dag det tilsvarende fellesskapsregelverk trer i kraft dersom denne dag er senere.

5. Dersom EØS-komiteen ved utløpet av fristen etter nr. 4 ikke har tatt noen beslutning om å endre et vedlegg til denne avtale, skal den berørte del av vedlegget, slik det er fastslått i samsvar med nr. 2, betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte. Et slikt midlertidig opphør skal få virkning seks måneder etter utløpet av fristen etter nr. 4, men under ingen omstendigheter tidligere enn den dag det tilsvarende fellesskapsregelverk er gjennomført i Fellesskapet. EØS-komiteen skal fortsette sine bestrebelser på å komme til enighet om en gjensidig godtagbar løsning slik at opphøret kan avbrytes så snart som mulig.

6. De praktiske følger av opphøret etter nr. 5 skal drøftes i EØS-komiteen. Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltagere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå. Avtalepartene skal avgjøre de justeringer som måtte være nødvendige som følge av opphøret.