Fellesskap fungerer!

Leder av Europeisk Ungdom, Andreas Brandt har i dag et innlegg i Nationen. Det kan leses her:

Dette innlegget ble publisert i Nationen 21.02.16

Spenning i hverdagen har det siste året fått en ny betydning. Det verdensbildet vi for inntil få år siden trodde ville vare evig er i dag i rask endring. Vi går til sengs i kveld uten å vite hvilken verden vi våkner opp til i morgen. Russland har gjort imperialismen «great again», og en hel verden håper at Donald Trump også denne morgenen husker forskjellen på hvilken knapp som sender twittermelding og hvilken som sender atomvåpen. Spenning i hverdagen handler ikke lenger om hvem som vinner Farmen eller om tippekupongen går inn på søndag, men om uro for hvor verden er på vei.

 

Europa står i klem mellom supermaktene USA, Russland og Kina, som alle ønsker å bygge en verden i sitt bilde. Den tid da vi kunne stole på at onkel verdenspoliti på andre siden av Atlanteren ivaretok våre interesser ser ut til å være forbi. Den nye politiske verdensorden reiser kritiske spørsmål for oss europeere. I Europa bor det litt mer enn 500 millioner mennesker. Det er ikke engang halvparten av innbyggertallet i Kina. Europa står foran sine største utfordringer siden 40-tallet, og hvilken retning vi velger vil både bestemme hva slags innflytelse vi har i verden og hvor trygge vi kan føle oss.


Historien om det europeiske samarbeidet er på mange måter lik historien om den norske arbeiderbevegelsen. Den norske modellen er bygget opp på prinsippet om at de mange uten makt stod sammen mot de få med makt. Gjennom fellesskap klarte norsk arbeiderbevegelse å gjøre seg selv umulig å overse. Bedriftseierens tilbud om goder for å tre ut av rekkene ble besvart med felles front. Om enkeltindividet hadde satt sine interesser foran fellesskapets ville det vært som å tisse i buksa – en kortsiktig vinst, men et langsiktig tap.


I likhet med norsk fagbevegelse er det få som benekter at den Europeiske Union har sikret viktige goder. Først og fremst fred, stabilitet, menneskerettigheter og økonomisk vekst. Likevel hører jeg mange som sier at unionen har utspilt sin rolle. Jeg mener de tar feil.


Det at et fellesskap har lyktes i å oppnå sine mål betyr ikke at det har utspilt sin rolle. Norsk fagbevegelse har forlengst vunnet kampen om 8-timersdagen. Likevel ligger det bak hver seier nye kamper. Samarbeid og fellesskap går aldri av moten fordi det er et utrolig kraftfullt middel for å få gjennomslag. Dette bør vi også legge til grunn når vi diskuterer vår fremtid som en del av Europa.


For spørsmålet 500 millioner europeere må stille seg selv er om vi får til mest sammen eller hver for oss. Norsk nei-side har alltid argumentert med at vi ikke vil klare å påvirke EUs politikk fordi vi er så små. Hvordan tror man da vi skal kunne påvirke verdens tre ledende stormakter, som i større og større grad setter seg selv først? Å være en del av EU burde ikke være et spørsmål om å få vår vilje i hver enkelt sak, men å være med i et fellesskap som ønsker å dra verden i samme retning som oss.

Hvis vi fortsetter sammenlikningen mellom europeisk fellesskap og arbeiderfellesskap, er Norge historiens streikebryter. Han som setter sine egne interesser foran alles, men som likevel høster godene av fellesskapets seiere. For i likhet med norsk fagbevegelse har også EU vunnet mange viktige kamper, uten at dette betyr at hverken fagbevegelsen eller EU har utspilt sin rolle.


Valget vi Norge står ovenfor er om vi skal være med eller late som vi kan stå helt alene. Jeg tror den viktigste rollen for EU i årene som kommer er å samle alle europeiske land til en dugnad om hvilken retning Europa skal jobbe for å trekke verden i. Den dugnaden må vi være med på. Og når vi har blitt enige om retningen er det bare en ting å gjøre: få 500 millioner europeere til å reise seg, og trekke i samme retning. Det kan bli for mye spenning i hverdagen, men vi trenger ikke å takle den alene.