En misforstått tolkning

Leder i Attac Norge, Benedikte Pryneid Hansen angriper EU i Ny Tid 7. januar. Problemstillingen er viktig, men Attac-lederen tegner et svært unyansert bilde.

EU er verdens største bidragsyter av bistand og står for 55 prosent. Både Kommisjonen og alle EUs medlemsland engasjerer seg i dette viktige utviklingsarbeidet. Det er laget en bistandspolitisk plattform som identifiserer hvilke verdier, målsettinger, prinsipper og forpliktelser som ligger bak utviklingspolitikken. Hovedfokus her er mer bistand, bedre bistand og et fokus på Afrika. Et av EUs hovedmål er også å oppnå redusert fattigdom og å fremme FNs tusenårsmål. Prinsippet global rettferdighet har stort gehør i Europa.

Å løfte mennesker opp av fattigdom er EUs utviklingspolitiske fokus. Og målet må nødvendigvis være at vi en dag ikke trenger å gi bistand til Afrika, men at dette kontinentet skal klare seg på egen hånd. Det kan kun skje gjennom en helhetlig politikk med bistand, handel og gjeldsslette. Det er ingen enkle løsninger, men uten handel, økonomisk vekst, sletting av illegitim gjeld og bistand til å bygge skoler, sykehus, brønner og veier, vil ikke Afrika oppnå fremgang.

Jeg mener EU kan og må gjøre mer, men et nyansert bilde fordrer at man også klarer å se det positive i de tiltakene man har iverksatt. Selv om EU har forpliktet seg til å øke bistanden, er det minst like viktig at EU forblir en sentral handelspartner for utviklingsland. EU har som mål å fokusere bistand og utviklingshjelp til de minst utviklede landene. Men det fremstilles nærmest av Pryneid Hansen som om EU «velger» ut hvilke land som skal få bistand basert på hvor de kan få best mulig råvarer. At man diskuterer handel og bistand i sammenheng burde ikke overraske noen.

Visepresident Antonino Tajani i EU-kommisjonen gjennomførte i juni 2010 et møte med kommisjonen for Den afrikanske union hvor partene på møtet ble enige om å utvikle et bilateralt samarbeid på feltet og arbeide sammen på områder som styresett, infrastruktur og investeringer.

Pryneid Hansen fremstiller det hele som at EU er ute etter å stjele råvarer, mens de bruker bistand som gissel. Dette er en misforståelse. EU sier at de skal arbeide for elimineringen av handelsvridende tiltak. Mekanismene Pryneid Hansen beskriver kan dessuten kun benyttes om man bryter med WTO eller bilaterale regler som er vedtatt av begge parter. Man satser på å skape en vinn-vinn-situasjon og dette er også hele tankegangen.

Pryneid Hansen tar feil, realiteten er at ingen gir mer bistand enn EU, ingen oppnår bedre resultater enn EU, og uten EUs helhetlige utviklingspolitikk, så vil Pryneid Hansens ønsker om fattigdomsbekjempelse og oppfyllelse av tusenårsmålene være en vag drøm.