40 år siden Norge sa nei til det europeiske fellesskapet for første gang

Den 25. september 1972 sa Norge for første gang nei til det europeiske fellesskapet. Les leder i Europabevegelsen Paal Frisvolds kronikk, på trykk i VG 25.09.12 her. 

EU-samarbeidets nærmest entydige positive innvirkning på samfunnet vårt er skremmende ukjent for altfor mange. Den 25. september 1972, sa det norske folk for første gang nei til medlemskap i det europeiske økonomiske fellesskap, EF. I dag, 40 år senere er Norge et av de mest integrerte land i et EU hvor Kroatia om kort tid utgjør det 28. medlemslandet.

EF-avstemningen i 1972 som resulterte i et knapt flertall til nei-siden.

Et 70-talls avtaler som omhandler praktisk talt alle samfunnsområder har over de siste tjue årene kommet på plass med EU for å knytte oss opp til alle samarbeidsområdene nabolandene våre har utviklet. Vi er med uten å være medlem. Enten vi er for eller i mot norsk medlemskap må vi nå øke kunnskapen om EU skal vi klare å gjøre oss sett, hørt og forstått.

I praksis med

Tidligere var vi for og imot EUs politikk: Hva ville skje med vinmonopolet, velferdsgodene, oljen, miljøet, landbruket og fisken vår? Den debatten sitter fortsatt i ryggmargen og bidrar ofte til å splitte oss på tvers av politiske skillelinjer. Men hvor relevant er denne debatten når vi i praksis allerede er med? For paradokset regjeringens Europautredning viser, er at Norge er 75 % integrert i et samarbeid vi to ganger har sagt nei til å delta i. Allikevel har vi kunnet opprettholde våre viktigste politiske kjepphester, enten det gjelder velferdsgoder, differensiert arbeidsgiveravgift, hjemfall for vannkraften eller monopol på spilleautomater. Det vi ikke har opprettholdt er kunnskap og forståelse om EU og vår eksisterende tilknytningsform, EØS.

EU-samarbeidets nærmest entydige positive innvirkning på samfunnet vårt er skremmende ukjent for altfor mange, fastlås det av Europautredningen. Aversjonen mot å skulle falle ned i gamle skyttergraver har bidratt til å forhindre en objektiv og fordomsfri fremstilling av EUs utvikling over de siste 40 årene. Likeledes betydningen samarbeidet mellom de andre landene i Europa har på oss.

Skoleelever i EU-landene får omfattende kunnskap gjennom pensum i både grunnskole og videregående: Innholdet i EUs traktater, politikkutvikling på viktige samfunnsområder, innføring i EUs beslutningsmekanismer, utvidelsene til nye medlemsland og hovedopplysninger om alle landene som deltar. Til og med informasjon om EFTA-landene valg om å stå utenfor er å lese. Om vi er med eller ikke, om vi er for eller imot norsk medlemskap, så er det på høy tid at norske skolebøker og pensum forholder seg til den de siste seksti års europeiske samarbeidsprosess.

Europeisk Ungdom har foreslått EU som valgfag. Det burde vel heller være obligatorisk?

For deltakerne i EU-samarbeidet handler det hovedsakelig ikke lenger om å være for eller i mot EUs eksistens.

Det handler om hva slags EU vi vil ha og hvordan vi skal nå målsetningene om et demokratisk, åpent og rettferdig samfunn med bærekraftig vekst. Og i økende grad om hvordan Europa skal kunne bruke sin politiske og økonomiske tyngde for å få gjennomslag for våre verdier og interesser i en verden dominert av USA, Kina og mange raskt voksende økonomier.

Mens den norske regjering klamrer seg til en verdensordning basert på FNs ineffektive prinsipper om absolutt suverenitet, har de siste tiårs utvikling vist en sterk fremvekst regionalisering med delt suverenitet.

Ett eksempel er Norges tilsynelatende desperate tro på FNs internasjonale havrett. I Arktis klamrer Norge seg til et regelverk de to største partene i området har et vikarierende forhold til: Russland har gang på gang vist at landet ikke respekterer havretten, mens USA ikke har ratifisert den. Så når Europaparlamentet vedtar konkret lovgivning for å verne de sårbare områdene i Arktis, vender regjeringen det døve øret til. Enda verre: den setter seg på bakbena og bestrider EUs rolle i debatten. For, som olje- og energiminister Borten Moe sier: På norsk sokkel bestemmer vi selv. Selvråderetten på norsk sokkel kan få en ny betydning om Europaparlamentet får sin vilje.

Sinnatagg

Skal vi klare å fremme norske interesser må regjeringen ta inn over seg den nye politiske og institusjonelle virkeligheten drevet frem av EU og legge bak seg dagens form for sinnataggholdning. Regjeringen bør utnytte Europaparlamentet åpne og inviterende politiske arena.

Men da må regjeringen også være i stand til å sette våre nasjonale interesser innenfor fellesskapets løsninger, noe som krever kunnskap, forståelse og innsikt. De siste 40 årene har vi nærmest latt som om EU ikke eksisterer.

Tiden inne for å øke kunnskapen og gjøre oss i stand til å bidra til å fremme gode løsninger for hele Europa.