729e3e42-dc0f-4b8a-b2a9-0c742f40a102

Vi vet ikke hva vi sier nei til

Av Anne Helene Bakke, Sentralstyremedlem i Europeisk Ungdom
Dette innlegget ble publisert i Bergens Tidende 23. februar 2017

Først og fremst: Skam dere, Arbeiderpartiet. Siden kull- og stålunionens tid har dere sett med beundrende øyne mot Kontinentet. Med god grunn. Nå er ikke Ap alene. Det er folksomt på nei- og «jeg-vet-ikke»-siden.

Nei til EUs slagord, «Et nei til EU, er et ja til verden» stemmer ikke med dagens virkelighet. Vi isolerer oss, på samme måte som Trump ønsker – bare at vår mur er metaforisk, politisk, sosial, kulturell og økonomisk. Det vil ikke bidra til forpliktende samarbeid med våre nærmeste naboer. Vi vet ikke hva vi sier nei til.

Ved at jeg sier ja til EU i dagens Norge, tegner jeg et stort, upopulært JA over meg selv, og kan bare forvente å bli kjeppet ned med merkelapper som landssviker. Likevel står jeg støtt og stolt ved troen på samarbeid. Norske politikere står handlingsløse i møte med EU, med en selvpåført munnkurv over alt som har med EU å gjøre. Vi trenger noen som tør å stå for hva de mener. Ellers vil norsk politikk defineres av politikere uten meninger. Uten ryggmarg.

Vi som tror på prinsippene tillit, multikultur, mangfold og solidaritet, skuffes av stillheten fra våre tillitsvalgte. EU er ikke et ondt byråkratimonster fra Brussel slik mange tror. Joda, EU er langt fra perfekt. Men EU er en politisk og demokratisk arena hvor det treffes ambisiøse, politiske avgjørelser som er bindende for de 28 – snart 27 – medlemsstatene. EU er det fjerde forvaltningsnivået. Er man uenig med Stortinget, kommunen eller fylket, kontakter man sine folkevalgte, klager, skriver innlegg eller engasjerer seg på en eller annen måte.

Når derimot Brussel vedtar noe EØS-landene blir tvunget med på, står jeg som velger handlingslammet. Jeg vil snakke med de 751 parlamentarikerne i Europaparlamentet, men ingen av dem er ansvarliggjort overfor meg. Jeg vil kjefte på Stortinget, men de må stille og rolig klappe inn lovvedtak uten mulighet for å endre på tekstene. Hva jeg derimot kan, er å engasjere meg for saken.

Jeg vil at Norge skal bli EUs 28. medlem, slik at vi kan kjempe så busta fyker i Brussel. Vi vinner ikke frem med våre interesser i Europa om vi hauser oss selv opp som nasjonalister, eller driver lite konstruktive angrep vedrørende EUs eksistens.

Nå er det snart valg. Jeg gleder meg ikke til å høre partienes stillhet når E-ordet nevnes.