Har du noen gang lurt på hvorfor du tar en bachelorgrad eller mastergrad, mens det for kun ti år siden var snakk om cand. Mag og hovedfag? Har du i det hele tatt hørt om vekttall eller vurderingen laudabilis?
Er du i utdanning nå vil dette oppfattes mer som gufs fra fortiden enn harde realiteter. Dette kommer av kunnskapsreformen som ble gjennomført i Norge i 2003. Imidlertid var ikke dette et tiltak som ble initiert av norske myndigheter, snarere et resultat av en målrettet europeisk assimileringsprosess. Den såkalte Bolognaprosessen ble underskrevet på Universitetet i Bologna i 1999, et av Europas eldste universiteter som fortsatt drives.
Europa koordinerer stadig mer på utdanningsområdet
Hensikten bak prosessen er å strømlinjeforme utdanning i Europa. Tidligere var det et mylder av ulike utdanninger og ikke minst karaktersystemer, noe som gjorde alt annet enn å tilrettelegge for at studenter skulle kunne studere i utlandet. Systemet med treårig bachelor etterfulgt av en toårig master gjør utdanningssystemet mer oversiktlig. Samtidig ble det bestemt at man skal ta 30 studiepoeng per semester. Det offisielle navnet på dette systemet er European Credit Transfer System (ECTS). Der Euroen gjør det enklere å krysse landegrenser i økonomisk forstand gjør ECTS det samme innen utdanning. Samtidig er det med på å bidra til forståelse på tvers av kulturer .Det er en anerkjennelse av at den eneste måten man virkelig kan lære andre kulturer å kjenne er gjennom å oppleve dem selv.
Man har også laget et eget kvalifikasjonsrammeverk som beskriver hva man skal ha lært etter 3- 5- og evt. 8/9-årig utdannelse ved et universitet. Dette tilsvarer henholdsvis nivå seks, sju og åtte i dokumentet lenket til ovenfor. Dette har direkte innvirkning på studier over hele Europa, Norge inkludert.
Da Bolognaerklæringen ble underskrevet i 1999 var det av 29 land. I dag er 49 land med på prosessen, inkludert land utenfor Europa. Det er imidlertid viktig å understreke at Bolognaprosessen et er felleseuropeisk samarbeidsprosjekt, ikke et EU-initiativ.
Riktignok finnes også EU-programmer for å øke mobiliteten mellom utdanningsinstitusjonene i Europa. Det som kanskje er mest kjent for studenter I Europa er Erasmus-programmet. Dette utvekslingsprogrammet ble initiert i 1987 og har siden ført til at mer enn to millioner studenter har fått reise på utveksling i et annet europeisk land. Programmet er en del av EUs program for livslang læring, som også inkluderer Comenius-, Leonardo Da Vinci- og Grudntvig-programmene.
ERASMUS- EUs mest velykkede utdanningsinitiativ
Disse korresponderer til hvert sitt utdanningsnivå: Comenicus til grunnskolen, Erasmus til høyere utdanning, Leonardo Da Vinci til yrkesutdanning og Grundtvig til voksenopplæring. Programmene kan du lese mer om her. I tillegg finnes det finansieringsmuligheter for prosjekter som sikter på å øke mobilitet i utdanning i Europa. Det jobbes med andre ord hardt også på EU-nivå for at nettopp du skal kunne dra til utlandet i løpet av hele utdanningsløpet.
Alle de store universitetene i Norge legger til rette for at deres studenter skal kunne dra på utveksling – Universitetet i Oslo alene har 708 avtaler fordelt på 32 land i Europa. Dersom du bestemmer deg for å dra på en Erasmus-avtale betyr dette at du også får et stipend hver måned, i tillegg til den ordinære støtten fra Lånekassen. Til tross for dette er det bare 5% av norske studenter som benytter seg av utvekslingstilbudet i Europa. Her har man gyllen mulighet til å virkelig fordype seg i en annen kultur og lære et annet språk. Hvis du er student eller kommende student og usikker på hvilke muligheter du har kan du for eksempel gå inn på nettsidene til Association of Norwegian Students Abroad (ANSA) eller Studier i Utlandet. I tillegg har de fleste læresteder lokale infosentre der du kan få utfyllende informasjon om utvekslingsavtaler og lignende.
Nyttige lenker:
