Maktfordelingen i EU på 1-2-3

Hollande-spricht-vor-dem-Europaparlament-in-Strassburg

Montesquieus maktfordelingsprinsipp er også synlig i EU-systemet. Prinsippet går ut på at utøvende, lovgivende og dømmende makt skal fordeles hos ulike aktører, slik at man unngår maktmisbruk.

1. EUs utøvende makt er Europakommisjonen, som regnes som «EUs regjering». Det er én Kommissær for hvert medlemsland, tilsammen 28, som hver er utnevnt fra sin nasjons respektive regjering. En kommissær fungerer som en statsråd og er ansvarlig for sin faglige portefølje og «departement», eksempelvis utdanning eller miljø.

Kommisjonen ledes av en Kommisjonspresident. Den nåværende heter José Manuel Barosso. Kommisjonspresidenten kommer fra det største partiet i Europaparlamentet. En annen viktig stilling er visepresidenten, Høykommissær for utenrikssaker – altså utenriksministeren. Dette er for øyeblikket Lady Catherine Ashton. Alle kommissærene sitter som representanter for EU som helhet, og representerer ikke sine respektive hjemland.

Kommisjonens viktigste oppgave i maktfordelingen er forslagsretten. Det er Kommisjonen som har enerett på å foreslå ny lovgivning. Forarbeidene foregår i de ulike fagdepartementene (Directorat General) og forslagene videresendes til EUs lovgivende makt. Kommisjonens andre hovedoppgave er å være «traktatens voktere», som betyr at de skal passe på at alle medlemslandene følger EUs bestemmelser.

2. Lovgivende makt, som i nasjonalstatene ligger hos parlamentet, er i EU delt mellom to institusjoner: Europaparlamentet og Rådet (kjent som Ministerrådet). Ministerrådet består av de ulike landenes statsråder. Når et lovforslag om utdanning behandles, er det statens utdanningsministerene som møtes. Rådet er dermed indirekte valgt av de europeiske velgerne.

Europaparlamentet er den eneste direktevalgte institusjonen i EU. Hvert medlemsland velger et gitt antall medlemmer av Europaparlamentet (MEPs). Setene tildeles etter befolkningsstørrelse, så land med mange innbyggere har flere seter enn mindre land. De aller minste landene er likevel overrepresentert, slik at det eksempelvis står færre velgere bak hver per MEP fra Luxembourg (6 MEPs) enn fra Tyskland (96 MEPs).

Parlamentsmedlemmene jobber ikke i nasjonale eller geografiske grupper, men samles i europeiske partigrupper ut fra ideologi. De fleste kristendemokratiske og konservative nasjonale partiene samles for eksempel i European Peoples Party, mens de sosialdemokratiske partiene sitter sammen i Socialists & Democrats.

Når lovforslaget er klart i Kommisjonen, må det godkjennes av begge de to lovgivende organer før det kan bli til ny EU-lov. Det vil si at Rådet og Europaparlamentet må bli enige. I majoriteten av tilfellene blir de enige, men dersom én av institusjonene har endringsforslag til lovteksten, må det sendes frem og tilbake mellom dem før endelig lovtekst kan vedtas. Dersom man ikke kommer til enighet, forkastes forslaget.

Et godkjent direktiv (EU-lov) skal deretter inn i hver nasjons nasjonale lovgiving.

3. EUs dømmende makt er EU-domstolen. Denne domstolen har makt til å tolke EU-lovgivningen, og har i mange tilfeller vært avgjørende for hvordan man skal forstå lover og traktater, kanskje spesielt innenfor konkurransepolitikken. EU-lovgivningen har forrang fremfor nasjonal lovgivning. Dersom nasjonalstatene ikke implementerer lovgivningen korrekt eller i det hele tatt, kan enkeltpersoner eller bedrifter som taper på den mangelfulle implementeringen, gå til sak mot staten. Også Kommisjonen kan trekke personer, selskaper eller regjeringer inn for domstolen, hvis de ikke følger EUs lovverk.

Ellers fungerer domstolen som nasjonale domstoler gjør. Avgjørelsene fra domstolene blir automatisk en del av EUs lovsamlinger og sekundærlovgivning.

Nyttige lenker