Vetoretten - virkelighet eller illusjon?
Artikler:
Under forrige EU-kamp var den såkalte vetoretten - at Norge skulle kunne si nei til EU regler, et mye brukt nei-argument. I dag har vi sett at dette var en retorisk drøm - vetoretten har aldri blitt benyttet, uansett politisk farge i stortinget og i regjeringen.
EØS-avtalen har ikke prioritet hos EU
EU står overfor mange store utfordringer. Tyskland og Frankrike har høy arbeidsledighet, og Grunnlovstraktaten ble avvist av Frankrike og Nederland. EU opplevde tøffe interne stridigheter med hensyn til langtidsbudsjettet, og må på sikt reformere den felles landbrukspolitikken. En ny utvidelse med Romania, Bulgaria og Kroatsia stør for døren, og Tyrkisk medlemsskap må drøftes innad i EU. Samtidig har også EU begynnt å utvikle en felles sikkerhetspolitikk, og særlig påtatt seg større sikkerhetspolitiske forpliktelser på Balkan.
Det er derfor gode grunner til at EØS og Norge ikke er blant hovedprioriteringene i Brussel om dagen. Kunnskapen om EØS-avtalen er begrenset, og interessen enda mindre. Dette gjør det vanskeligere for norske politikere å få gehør for norske nasjonale interesser i Brussel.
En vanlig oppfatning er at så lenge EØS-avtalen ikke medfører større forpliktelser for EU, så er avtalen liv laga og kan sies å ha en fremtid. Avtalen er riktignok viet liten oppmerksomhet, men den medfører ikke noen særlige byrder for EU. Ved reforhandlingen av EØS-avtalen i 2003 måtte EFTA-landene og hovedsakelig Norge øke sine økonomiske bidrag betraktelig som følge av østutvidelsen.
EU synes å være av den oppfatning at EØS-avtalen er noe man kan leve med så lenge man slipper å bruke tid på den. Hvis Norge og de andre EFTA-landene ikke benytter seg av reservasjonsretten, og kontinuerlig implementerer EU-vedtak i sine nasjonale lovgivninger, så vil EU sannsynligvis ikke si opp EØS-avtalen.
Hva er egentlig vetoretten?
EØS avtalen innebærer at alle EU regler som EU mener er relevant for EØS, skal bli en del av norsk lovgivning. Rent formelt skjer dette EØS-komiteen. Alle EFTA-landene , det vil si Norge, Island og Liechtenstein må være enige når de godkjenner lovene. Det betyr at hvis Liechtenstein vil legge ned veto, vil dette automatisk ramme Norge og Island.
Et veto i EØS vil heller ikke påvirke EU-lovgivningen. Den vil bare hindre at de samme reglene også blir gjeldende i Norge, Island og Liechtenstein. Ettersom Norge faktisk ikke kan hindre at regelen bli vedtatt i EU, er begrepet "veto" misvisende. Det Norge kan gjøre, er å "reservere" seg fra disse reglene.
Reservasjon kan være virkningsløst.
Selv om Norge reserverer seg mot nye regler fra EU, og med det hindrer vedtak i EØS-komiteen, vil EØS-avtalen gjelde. Spørsmålet om reservasjon var oppe i forbindelse med behandlingen av matsminkedirektivet. I denne sammenheng kom jus-professor Hans Petter Graver til at: "Der er altså ikke slik at Norge gjennom å si nei til direktivet om tilsetningsstoffer uten videre kan forby importen av varer fra EU som inneholder de aktuelle tilsettingsstoffene".
Vi kan derfor ikke automatisk hindre salg av utenlandske varer eller tjenester i Norge, selv om vi er uenige med EU i kontrollordningene av disse. Hva Norge kan gjøre er å praktisere andre regler, som ikke strider med EØS-avtalen. Dette kan være regler om kontrolltiltak, sertifisering m.m. Men disse reglene kan ikke diskriminere utenlandske varer i forhold til norske.
Dersom poenget med en reservasjon er å sikre Norge mulighet til å nekte import eller handel over landegrensene, kan altså en reservasjon være virkningsløs.
Vetoretten skaper usikkerhet for norsk handel
En reservasjon fra EU reglene vil skape stor usikkerhet i forhold til hvilke lover som faktisk gjelder i Norge. Det fører til at norske varer blir mindre attraktive, og norge vil bli rammet i handelen i forhold til EU medlemmer.
Konsekvensen av at Norge reserverer seg mot et direktiv som omfatter handel kan være at EU-land innfører egne kontroller og tilsyn av norske produkter. Dette kan i sin tur resultere i forsinkelser i transporten av varer. I praksis vil da norske varer og tjenester bli mindre interessante på det europeiske markedet. Spesielt ferskvarer vil være sårbare for en slik forsinkelse.
Hva skjer hvis vi bruker vetoretten?
EUs reaksjoner på en reservasjon
EUs lovgivning er bygget på kompromisser i 27 medlemsland. Ofte kommer en frem til løsningene ved å kople de forskjellige saksområder sammen. Dette sikrer at EU-landene kan være fleksible i beslutningsprosessen, og samtidig sikre sine nasjonale interesser på en god måte. EØS-avtalen gir ikke disse mulighetene. For det første er ikke Norge deltaker i disse beslutningsprosessene hvor slike koplinger foretas.
Om dette har EU-ekspert Hans Petter Graver uttalt at: "Når man står utenfor EU er man i større grad avhengig av å løse de ulike problemene isolert, og har færre muligheter til å binde saksområder sammen." Samtidig er det verdt å merke seg at styrkeforholdet mellom EU og EFTA har forskjøvet seg mye siden EØS-avtalen ble fremforhandlet. EFTA bestod da av 6 medlemsland, mens EF bestod av 12 medlemsland. Norge må derfor akseptere et mindre spillerom enn EUs medlemsland, samt at det begrensede spillerommet med tiden også har blitt mindre.
Det er en gjengs oppfatning om at det skal mer enn én reservasjon alene til for å legge EØS-avtalen fullstendig død. EUs reaksjoner vil blant annet avhenge av argumenter og dokumentasjon for påstandene bak reservasjonen. Gode faglige argumenter, bred folkelig oppslutning og at Norge har benyttet alle muligheter til påvirkning underveis kan spille en rolle. Reaksjonen kan også avhenge av EU-landenes interesse. Dersom det er mange EU-land som deler Norges syn, vil dette kunne prege EUs reaksjoner til Norges fordel. Imidlertid er det også slik at når en EU-regel kommer til EØS-komiteen, har den vært gjennom en lang behandling innad i EU. Regelen er da et resultat av en årelang prosess med faglige utredninger, politiske vurderinger og mange samlende kompromisser.
EUs tålmodighet vil bli satt på en prøve om organisasjonen med Europas rikeste og minste land krever unntak for regler som resten av Europa har forent seg om. Selv om ikke EØS-avtalen automatiske legges ned av en reservasjon, er det klart at den da vil være utsatt for en alvorlig trussel.
Reaksjoner fra EUs medlemsland
En vellykket reservasjon fra norsk side forutsetter en forståelse hos EUs medlemsland. Norge har tidligere erfart at medlemsstater i EU kan vanskeliggjøre samarbeidet både om EØS-avtalen og på andre områder.
Et godt eksempel på dette er uenigheten i 1998 om låne- og tilskuddsordningen som omfattet overføringer fra EFTA til fattige europeiske land. Norge mente at denne ordningen skulle avvikles, mens Spania var uenig i dette. Til tross for at både Sverige og Danmark delte Norges syn, måtte Norge til slutt gi etter. Årsaken var at Spania som EU-medlem så med mindre velvilje på EUs samarbeid med Norge, og at dette resulterte i stans og forsinkelse på en rekke områder. Blant annet muligheten for EFTA-land til å selge visse medisinske produkter i EU. Norge sa seg derfor villig til å gå med på en forlenget ordning. Prislappen for EFTA ble ca. 960 millioner kroner mellom 1999 og 2003.
Utveier i en reservasjonskrise
De virkninger og reaksjoner som er beskrevet ovenfor løser ikke situasjonen som en reservasjon vil fremkalle. De vil derimot kunne påvirke hvilken av de alternative løsninger som partene til slutt enes om.
Frem til i dag har alle "reservasjoner" fra EFTA blitt trukket tilbake.
I ytterste konsekvens kan avtalen sies opp med tolv måneders varsel etter avtalens artikkel 127. Terskelen til å gå til dette skrittet er nok meget høy.
Mellom disse nevnte utveiene finnes muligheter for enighet om varige unntak i avtalen. Partene kan eksempelvis bli enige om at EØS-avtalen ikke skal omfatte de områder hvor det har utviklet seg to forskjellige regelsett. Norge må da forhandle med EU om markedsadgang for varer eller tjenester som blir rammet. Disse vil heller ikke være beskyttet mot antidumpingtiltak. At Norge gjennom en reservasjon skal kunne oppnå varige unntak, uten at dette skal ha en pris, er lite sannsynlig. Hvordan og hvor mye Norge må kompensere, er vanskelig å si på generelt grunnlag. Dette vil avhenge av hvilke områder det er uenighet på, og om disse er viktige for EU eller enkelte av EUs medlemsland.
EØS er viktig for Norge
Til tross for alle sine svakheter er EØS-avtalen særdeles viktig for Norge. Mye viktigere for Norge enn hva den er for EU. Så lenge vi ikke selv er EU-medlemmer finnes det ikke realistiske alternativer til EØS, om en skal unngå skadevirkninger for norsk økonomi. Et sentralt spørsmål blir derfor hvordan EU ser på denne avtalen, og hvilken fremtidig status EU ønsker at EØS-avtalen skal ha.
Bruk av reservasjonsretten vil true EØS-avtalen
Skulle noen av EFTA-landene av en eller annen grunn benytte seg av reservasjonsretten er det meget trolig at EØS-avtalen vil settes i fare. Den åpenbare forklaring til dette ligger i at EU har mye annet på agendaen og ikke er særlig interessert i å bruke tid på de rikeste europeiske landene med en samlet befolkning på 1% av EUs sine såkalte "spesielle behov" i form av særtilpasninger.
