En sveitsisk modell for Norge?
Artikler:
Sveits-modellen er ikke noe alternativ for Norge
1992 sa Sveits nei til en EØS-avtale med EU, med 50,3 mot 49,7 prosent, og en valgdeltagelse på hele 79 prosent. Etter nei-et i folkeavstemningen aksepterte EU å innlede forhandlinger med Sveits om konkrete, bilaterale avtaler. Det er blitt nærmere 20 slike avtaler hittil, om alt fra trafikk, offentlige anskaffelser og forskning til skatt på renter, miljø, medier (europeisk filmstøtte) og Schengen for passfrie reiser og mer.
Det er flere grunner til at en sveitsisk løsning verken er realistisk eller hensiktsmessig for Norge.
- For det første har Sveits sterke forhandlingskort på hånden: deres geografiske plassering og størrelse gjør det mer interessant for EU å bruke tid og ressurser på forhandlinger. Sveits er en sentral brikke i Europa. En stor del av veitransporten langs de europeiske aksene nord/sør og øst/vest går gjennom landet. Sveits har også en betydelig økonomi, med et BNP som er nesten 40 prosent større enn Norges. Sammen med det relativt kjøpesterke innenlandske markedet representerer dette forhandlingsfordeler som Norge ikke har.
- For det andre inneholder de sveitsiske avtalene overnasjonale ordninger som er langt mer "udemokratiske" enn de vi har i EØS-avtalen. Ett eksempel gjelder statsstøtte og konkurranselovgivning, hvor Sveits er totalt underlagt EUs egne institusjoner. Til sammenligning har vi gjennom EØS i det minste egne organer som ESA og EFTA-domstolen, hvor også nordmenn kan jobbe.
- For det tredje inneholder de bilaterale avtalene mellom Sveits og EU en "giljotinklausul". Om sveitserne skulle motsette seg et "matsminkedirektiv" eller "nekte å selge rusbrus i butikkene", kan EU si opp hele avtalepakken. Det vil si at samtlige avtaler fremforhandlet over de siste ti år vil stå for fall. Hver minste konflikt har med andre ord svært omfattende konsekvenser for sveitsisk økonomi og samfunn fordi hele deres forhold til EU blir satt på spill. Bekymringen i sveitsisk næringsliv i forkant av folkeavstemmingen om fri bevegelse av arbeidskraft fra EUs nye medlemsland illustrerer tydelig denne faren.
- For det fjerde er EØS-samarbeidet Sveits’ eneste kanal for informasjon om EUs regelverksutvikling. Sveitsiske byråkrater deltar i samtlige arbeidskomiteer i EFTA og får på denne måten adgang til detaljert informasjon om regelverket de senere må innrette seg etter. Hvem skal informere hvem når Sveits og Norge eventuelt står alene utenfor det alleuropeiske samarbeidet?
Verken EØS-avtalen eller en sveitsisk variant kan hindre at Norge blir tilsidesatt og marginalisert i den europeiske integrasjonsprosessen. Så lenge vi ikke er medlemmer av samarbeidet, er det mindre interessant for medlemslandene, institusjonene og politikerne som vi ønsker å påvirke, å høre på oss.
Hvis Norge i dag hadde sagt opp EØS-avtalen, er det mer realistisk å tro at Norge ville kunne oppnå en handelsavtale på lik linje med hva EU har med tredjeland utenfor Europa. Dette ville innebære drastisk forverrede vilkår for norsk næringsliv og være en uakseptabel løsning.
